[NUPI Home Page] [NUPI
- Centre for Russian Studies]
Ingress:
Kaukasus og Sentral-Asia spiller i dag en stadig viktigere økonomisk rolle. I konkurransen om verdens strategiske oljeressurser er regionen rundt Det kaspiske hav en stigende stjerne.
Det kaspiske hav, som forbinder Kaukasus og Sentral-Asia, ligger i en region som lenge har vært scene for konkurrerende interesser. Da russerne i slutten av 1820 årene tok seg over Kaukasus og flommet inn i Tyrkia og Persia var grunnlaget for "the Great Game" lagt. Til tross for at Storbritannia og Russland offisielt var alliansepartnerne i Europa etter Napoleons fall, ble statene involvert i et spill om økonomisk og politisk kontroll i Sentral-Asia. Gjennom et helt århundre reiste russiske og britiske utsendinger forbi hverandre i regionen og meklet mellom forskjellige lokale fyrster. Påskuddet var defensive allianser. Resultatet var offensivt: ressurser og markeder.
På dette siste felt har historien forandret seg lite. Etter at den kalde krigen er avsluttet og en periode med partnerskap innledet i Europa, er Kaukasus og Sentral-Asia igjen i søkelyset som en region for økonomisk konkurranse. Det kaspiske hav er blinket ut som åstedet for en ny oljeboom, og sentralt står de nye statene som kom frem i lyset da lokket Sovjetunionen la over området forsvant. Analysene av hvor mye olje statene i regionen ruger på, varierer sterkt, og er nesten blitt en del av det politiske spillet. Anslagsvis hevdes det at Azerbaijan i sin sektor av Det kaspiske hav har reserver på mellom 4 og 14 milliarder fat. På den andre siden av havet ligger Kazakhstan, som har oljereserver beregnet til 6-20 milliarder fat. Turkmenistan, som ligger syd for Kazakhstan, er potensiell storleverandør av gass.
Hodepinen er transport av olje ut av regionen. Baku i Azerbaijan er et naturlig knutepunkt for olje både fra Det kaspiske hav og Sentral-Asia, men derfra og vestover begynner vanskelighetene. Offisielt opereres det i dag med tre mulige ruter: den nordlige, gjennom Tsjetsjenija og Russland og ut ved Novorossijsk i Svartehavet, den sentrale, gjennom Georgia til Tyrkia, og den sørlige, gjennom Armenia/Iran og videre ut til den tyrkiske havnebyen Ceyhan ved Middelhavet.
Det er ikke er likegyldig hvor oljen strømmer. De berørte landene kan vente seg betydelige transittinntekter, samtidig som valget av rørledninger vil sette en presedens for hvor oljen vil strømme i fremtiden. Russland sitter med sterke kort på hånden, ettersom landet alt har en infrastruktur for frakt av olje til de europeiske markedene. Samtidig kjemper mindre stater, som Azerbaijan, for gjennomslag for sine løsninger, for å kunne etablere en lenge etterlengtet økonomisk og politisk uavhengighet fra de regionale stormaktene. Både Azerbaijan og Georgia arbeider nå intenst for å styrke kontaktene med Europa, og har valgt seg Tyrkia som en strategisk alliansepartner for å utvikle den sentrale transportruten til Europa.
Alle de tre alternative transportløsningene går over områder med etnisk uro. Det militære eventyret i Tsjetsjenija har ytterligere forverret Russlands stilling i Kaukasus. Grensen mellom Russland og Azerbaijan har vært stengt siden 1994, og handelen mellom landene er i dag minimal. Oljerørledningen gjennom Tsjetsjenija er dessuten i en elendig forfatning, og tsjetsjenske myndigheter bruker dette for å legge press på Moskva. Den nye koalisjonsregjeringen i republikken har nylig krevet 60 millioner dollar fra Moskva for å sette den i stand og satser tilsynelatende alt på at oljen skal gi Tsjetsjenija handlefrihet. Det sentrale alternativet berøres på sin side både av Nagorno-Karabakh konflikten mellom Armenia og Azerbaijan, og av konflikten mellom Abkhasia og Georgia. OSSE/EU er inne og mekler i Nagorno-Karabakh konflikten, men resultatene lar vente på seg. I mellomtiden har den armenske hæren i Nagorno-Karabakh vokst betydelig i styrke. Den sydlige varianten vil gå over områder med kurdere. Konfliktpotensialet i denne regionen, er unødvendig å minne om.
Russerne har alltid betonet sine særskilte interesser i Kaukasus, særlig etter at Azerbaijan høsten 1994 undertegnet en kontrakt med et internasjonal konsortium om utvinning av olje fra Det kaspiske hav. Statoil er medeier i konsortiet sammen med store vestlige selskaper som Amoco, BP, Exxon og Pennzoil, samt den russiske oljegiganten Lukoil og det nasjonale oljeselskapet i Azerbaijan, AIOC. Til tross for at russiske oljeinteresser er med, forsøkte Russland tidlig å torpedere kontrakten ved å styrke kontaktene til Iran. Sent i 1994 gjenopptok russerne en kontrakt fra 1970 om å selge teknologi til bygging av et sivilt kjernekraftverk i det nordlige Iran. I bytte fikk russerne klar støtte fra Iran i spørsmålet om oljeutvinning i Det kaspiske hav. Det vises til en avtale av 1940 mellom Sovjetunionen og Iran, hvor det heter at oljeressursene i Det kaspiske hav ikke kan utvinnes av enkeltstater, men bare gjennom et samarbeid som omfatter alle kyststatene.
Den strategiske alliansen mellom Russland og Iran har lagt et sterkt press på USA, som frykter spredning av kjernefysiske våpen. Selv om russerne ikke satser på noen anti-vestlig koalisjon med Iran, er det klart at de har innledet til et stormaktsspill om ressursene i regionen. Russerne ser utvilsomt en pragmatisk nytte av gode relasjoner med Teheran, ettersom en styrket akse Moskva - Teheran vil være et ris bak speilet for vestlige interesser i området. Ved å styrke relasjonene til Teheran kan Moskva sikre at de russiske løsningsforslagene til transport av olje får større gjennomslagskraft, samtidig som småstatenes tilgang til ressursene holdes i tømme.
Offisielt skrives det i russiske aviser i dag at Russland samarbeider med Iran med stadige sideblikk til Vesten og til islamsk fundamentalisme. Dette er en forenkling av en til dels komplisert forhandlingssituasjon. En viktig komponent i den russiske strategien er å foreta en "oppgradering" av seg selv som stormakt ved sitt valg av alliansepartnere. På den måten kan Moskva gå rett på USA for å forhandle frem løsninger for regionen. Forsøket på å bruke OSSE som megler i en regional konfliktsituasjon, blir i dag avvist av russerne. Russland ser ikke på Kaukasus som en sone med regionale konflikter, men et sted hvor stormaktene enten må samarbeide, eller strides. Utkastet til ny sikkerhetsdoktrine for Russland (juni 1996) er helt eksplisitt på dette felt: "I det store og hele er utviklingen i Sentral-Asia og Kaukasus ikke lenger av snever regional karakter. Den er en knute av problemer som er av internasjonal karakter og som relaterer til det strategiske forholdet mellom Russland og Vesten."
Om russerne forsøker å falle tilbake på sin status som stormakt, er det usikkert om landet vil klare det. Iran spiller en selvstendig rolle gjennom ECO, en organisasjon for økonomisk samarbeid mellom Iran, Pakistan og Tyrkia. I 1992 tok ECO opp statene Kazakhstan, Kirgisistan , Turkmenistan , Azerbaijan og Afghanistan som medlemmer, og utfordrer i dag russernes forsøk på integrasjon av SUS - samarbeidet. Gjenåpningen av "silkeruten", en handelsvei fra Sentral-Asia gjennom Iran og til Kaukasus, er en indikasjon på dette. Frakt av bomull fra Sentral-Asia har i dag begynt å gå utenom Russland. Videre arbeider mange ECO stater for et uavhengig transportsystem for olje og gass. Avtaler om utvikling av den sentrale ruten gjennom Georgia er alt undertegnet. Dette vil i så fall bety at Russland overhodet ikke berøres når ressurser fraktes fra Sentral-Asia og ut i Europa.
Nasjonalistiske krefter i Russland har lenge beskyldt statene i Sentral-Asia og Kaukasus for å spille et dobbeltspill. Både Kazakhstan og Azerbaijan er formelt medlemmer av SUS, men har samtidig deltatt i ECO samarbeidet og tatt mange små skritt i retning av et transportsystem som ikke er avhengig av russiske luner. Nøkkelen til videre integrasjon av SUS er at russerne er avhengig av tilgang til energiressurser for å kunne betale prisen på den. Dersom SUS - samarbeidet stagnerer, vil russiske myndigheter oppleve et sterkere press fra opposisjonen i sitt eget land for å få fart på integrasjonen av de tidligere sovjetrepublikkene, samtidig som Russlands politiske grep om republikkene svekkes. Russland står da overfor et valg: enten å spille rollen som regional økonomisk stormakt og forsøke å få innpass i så mange av transportløsningene som mulig, eller å blåse støvet av sin status som verdensmakt og kreve kontroll over det tidligere Sovjetunionens territorium. Foreløpig løper begge disse kursene side om side, men hvor lenge ?